Øyeblikket!

Med barn så kommer ønske om å starte tradisjoner - eller opprettholde de man selv synes var fine fra sin egen barndom. En tradisjon inntreffer egentlig ikke før man har gjentatt en seanse noen ganger, og vi føler nå at med eldstemann på 5 år, at ting vi har gjennomført i denne tiden er å anse som en tradisjon.

Det er særlig to tradisjoner som peker seg ut i førjulstiden, peppekakebaking og grøtfest. I tillegg kommer selvfølgelig pynting av juletre, julekalendre osv., men det er så obligatorisk at det ikke er særegent nok.

Peppekakebakingen har foregått i to omganger, en med bestemor og en med tante, onkel og fettere. At det foregår i to omganger b

egynner snart også å bli en tradisjon. Selv om barna har "lopper i blod" og kun interesserer seg for bakingen de første 10 minuttene, så er det viktig med verdiene av å opprettholde slike aktiviteter. Eller som tante sa få fint; "er det produktet eller prosessen som er viktigst?"...

Grøtfesten fungerer slik at vi ber noen til oss på middag like før jul. Som oftest har dette vært bestemor og farfar, men i år ble det lille Helena på 3 måneder som kom...ja, sammen med mamman og pappan da selvfølgelig. Det ble skikkelig koselig. Etter at barna hadde sovnet, så ble de voksne sitte og prate utover natten. Det er viktig å kunne stoppe opp og ta seg en "frikveld" like oppunder jul selv om det er mye å gjøre. Livet er kort, og består ikke kun av stress...

I dag har vi feiret Olivers 5 årsdag. Tiden går jaggu fort! Gutten vår har blitt så stor. Dagen ble feiret med koselig restaurant-besøk i Kongsberg. Dessuten har han blitt så stor nå at han ikke er redd Julenissen (ihvertfall ikke denne gang). Han tok pent Julenissen i hånden og takket for julegodter samtidig som han ønsket God Jul. Slikt tør nemlig ikke 4-åringer...

Forøvrig så sa Oliver i dag, rett fra hjertet, "jeg er så glad i jula jeg...", mens han pyntet juletreet. Da føler mamma og pappa at de har gjort noe riktig i forbindelse med juleforberedelsene.

Årets høsttur til Gaustablikk hadde så mange detaljer i seg at det er vanskelig å få med alt...

Turen starten med at vi ble forsinket...selvfølgelig. Vi er jo alltid forsinket. Første stopp var Bjørn Myhre i Krokstadelva, hvor pappa skulle kjøpe seg en spesiell Bergans-jakke, så spesiell at de selvfølgelig ikke hadde den. Deretter ble det en drive-thru på BurgerKing, da storebror (og forsåvidt mamma og pappa) måtte få opp blodsukkeret for ikke å gå løs på hverandre. Det hadde jo vært kjekt at alle spiste samtidig...men Norah hadde naturligvis sovnet. Neste punkt på programmet var å handle all proviant til turen. Norah ble vekket og vi så raskt at «uhellet» var et faktum - setet var søkkvått! Klærne hennes var også pakket helt «nederst og innerst» så Kappahl ble redningen. Deretter, fortsatt i Krokstadelva, gikk minstejenta bananas på Meny og pappa måtte bære henne, fortsatt rabiat, ut til bilen. Årsaken til at hun «gikk i vranglås» var at hun ikke fikk plass oppe i handlevogna. (Vi skulle jo tross alt handle alt vi skulle ha med på fjellet...). Innkjøpet ble kortet inn og vi handlet kun for den første dagen.

Vi lå såpass etter skjema nå at vi visste det ville bli mørkt før vi kom frem, noe vi i utgangspunktet hadde håpet å slippe. Men det var helt opplagt at dette skjemaet var for ambisiøst allerede hjemmefra.

Midt mellom Hokksund og Kongsberg møtte vi veggen – altså kø! Det sto helt bom fast! Her er det vanligvis tilnærmet køfritt, selv om det er stor utfart. Når køen endelig hadde løsnet seg og vi hadde ankommet Kongsberg startet et lite kjør av tissepauser. Oliver hadde i sitt eget lille program tydeligvis en oppgave med å utføre markeringer på veien videre...på lik linje og med samme frekvens som hannbikkjer...

Ok, vi var endelig kommet så langt at vi skulle ta av veien og kjøre over Tuddalsfjellet. Det begynte å bli mørkt. Det var lite trafikk, så vi regnet med at dette skulle bli plankekjøring. Eh...

Jo høyere vi kom jo kaldere ble det...mye kaldere! Det var nærmest 10 grader forskjell fra der vi tok av til der vi måtte kapitulere på 1248 meters høyde...i dyp våt snø med sommerdekk på bilen. Vi hadde 17 høydemetre igjen til toppen, og hadde vi nådd dette punktet så hadde vi klart å karre oss ned til Gaustablikk tross sommerdekk. Ok, her sto vi. Det snødde helt jævlig. Det blåste. Det var mørkt, og det var kaldt. Nærmest ikke en bil å se..og vi hadde ingen dekning på mobiltelefonen. Aldri har vi vært lenger unna en latter. Dette var alt annet en gøy, særlig med tanke på at vi hadde små barn i baksetet...

Heldigvis kom redningen etter kun noen få minutter....like før en svært sannsynlig panikkangst hadde fått rotfeste hos mamma. Hva er sjansen for at en 7-seter med 2 passasjerer plutselig skulle kjøre samme vei? Ble raskt enige om at vi måtte forlate bilen på fjellet. Barna var nokså småskremte og det var derfor svært viktig å ha fokuset på de. Mamma klarte allikevel å huske såpass til å ta med en bærepose med noe snacks, i all forvirringen hvor vi forflyttet oss over i den hentede bilen (som forøvrig hadde GPS og hvor all tallmateriale kommer fra)

Vi ble kjørt til høyfjellshotellet, rett ved hvor nøkkel til leilighet skulle hentes. I og med at de hjelpende i 7-seteren skulle videre ville ikke vi være til bry (med å lete etter hvor leiligheten var og kjøre dit) og ble derfor satt av ved hotellet etter eget ønske. Nå var vi i en situasjon der vi hverken hadde bil eller tak over hodet...ei heller noe bagasje og mat. Det første på programmet var å få tak i redningsbil. Vi la igjen bilnøkler og kontaktinfo i resepsjonen for deretter å ringe booking-selskapet (Gaustatoppen Booking) vi hadde leid leilighet av. Vi fortalte historien og eieren skulle sende et par personer for å plukke oss opp og kjøre ut til leiligheten.

Etter et kvarters tid kom 2 slovakere å plukket oss opp. De ankom med 2 biler, da bilene de hadde ikke var av den største sort. Mamma og barna satte seg i en bil, mens pappa i en annen. Det hele startet med at bilene kjørte i hver sin retning...!?! Pappa hadde ikke lagt merke til seg at bilen bak (hvor mamma og barna var) tok av i en helt annen retning enn han selv. Mamma ringte pappa og sa «dere kjører feil vei!». Pappa spurte igjen sin slovakiske sjåfør, som ikke kunne norsk og var alt annet en sterk i engelsk, om vi kjørte feil. «No, no....right way» var svaret. På en noe trøblete kommunikasjonsform fikk pappa informasjon om at pappas sjåfør faktisk var på vei til fjellet for å redde bilen...i tillegg til at mammas bil også kjørte feil!?! Faktum var at bilene kjørte i hver sin retning, og ingen kjørte i den retningen leiligheten befant seg! Var var oddsen for det... Ting ble oppklart og vi fikk samlet bilene og fraktet oss til leiligheten. Denne ene bæreposen som pappa nå hadde fått ansvaret for, ble gjenglemt i bilen og vi var derfor nødt til å ringe booking-selskapet (som forøvrig var et nødnummer ved krise) slik at han på nytt måtte kjøre ut til leiligheten vår.

Leiligheten var heldigvis varm. Hadde denne vært kald så er det rimelig sikkert at Lier sykehus måtte ha ryddet plass for et par nye pasienter... Vel under tak fikk vi varmen og fikk roet barna. Det var likevel med tungt hjerte at vi måtte legge Oliver og Norah sultne. De klagde heller ikke, selv om vi hørte at det rumlet når vi sang godnatta-sang til de. Tror de skjønte at mamma og pappa ikke kunne gjøre noe med det der og da...

Midt på natta ankom NAF med bilen, som bar kraftig preg på at den hadde blitt snødd inne. I tillegg var den tom for strøm. Måtte derfor også få start-hjelp og lot deretter bilen stå på tomgang litt utover natten. En hyggelig overraskelse var likevel kostnaden ved bilredning...takket være Gjensidige.

Leiligheten var top-notch, alt nytt og ingenting manglet. Vi koblet oss opp på internett for å se værmeldingen videre utover helgen. Værmeldingen hadde endret seg og det var nå meldt kaldere og mere snø...«Houston – we have a problem»... Planen var nå å få bilen i sikkerhet ned til Rjukan for deretter å ta nye vurderinger.

Lørdag morgen våknet vi opp med et postkort-bilde utenfor vinduet vårt. Strålende sol og helt nydelig! Likevel fikk vi ikke roet oss ned. Vi måtte få bilen nedover fjellet. Som sagt så gjort.
Vel nede i Rjukan ble «Operasjon HvordanFåOssOppIgjen» satt igang. Kjetting var første stikkord, men ingen i Rjukan hadde til nå gjort bestillinger på denslags. Det var altfor tidlig ennå. Folk ville heller ikke tro oss når vi sa at det var snø på fjellet...og disse folkene er nokså fjellvante skulle en tro. Pris på vinterdekk ble også innhentet, men i og med at gode vinterdekk lå hjemme kastet vi denne ideen nærmest fra oss med en gang...og raskere enn umiddelbart når prisen ble lagt frem.

Løsningen ble taxi. Vi bestemte oss for å handle inn for resten av helgen, for deretter å parkere ved taxi-sentralen for så å pakke over. På turen oppover fjellet kjente vi at roen begynte å komme. Nå skulle resten av helgen nytes!

Senere denne lørdagen ble det «kos i fjellet», med tur og påfølgende deilig middag. Ungene stortrivdes! Utover kvelden fikk værmeldingen rett – snøværet var nå over oss igjen. Vi var nå glad for avgjørelsen vi hadde tatt ved å la bilen stå i Rjukan.

Søndag våknet vi opp med masse snø. Barna var i ekstase! Dagen ble benyttet til aking og basing før vi måtte gjøre oss klar for pakking og hjemreise. Taxi ble derfor bestilt for å ta oss ned til bilen vår.

Etter en tid så ringe telefonen – det var taxi-sjåføren. Han kom ikke opp! Pappa løp nedover veien for å se hvor langt nedover han befant seg. Heldigvis var han ikke langt unna, men langt nok unna til at bæring av all pikkpakket ville være en betydelig arbeidsinnsats. Sjåføren tilbøy seg en hjelpende hånd og ble med opp til leiligheten for å bære. Han ble selvfølgelig pakket opp som et pakkesel for tilbaketuren ned til taxi'n. Det holdt jo selvfølgelig ikke med en tur...Neida, pappa måtte ta en ekstra tur opp og ned for å få med seg alt. Det er helt utrolig mye det skal være nødvendig å ha med seg på tur...

Vel nede i Rjukan pakket vi over i vår egen bil, og vi pekte nesa hjemover (etter en svipptur oppom Vemork).

En siste artig historie å ta med kom på hjemturen. Vi stoppet i Gransherad for å kjøpe mat til Oliver. (Han sov nemlig i bilen når vi andre spiste i Rjukan.) Oliver hadde lyst på hamburger og dette ble bestilt. Mannen bak disken kunne ikke skjønne hvorfor vi ikke skulle ha salat på hamburgeren. Pappa forklarte at hamburgeren var til denne tassen og pekte på Oliver. Denne mannen sto som et spørsmålstegn og ventet på ytterligere forklaring. «Han er 4 år og 4-åringer liker vanligvis ikke så mye salat på en hamburger» fikk pappa frem i en halveis forbauset og halveis irriterende tone. «Javel, ditt valg!» var responsen.... Likevel klarte han ikke å la dette ligge og spurte et par ganger til om vi var sikre på om at vi ikke skulle ha salat?!? Pappa gjorde noen tanker om en traumatisk barndom...

Dette ble ikke den avslappende turen vi hadde forestilt oss. Likevel klarte vi å kose oss, og vi fikk oppleve deilig norsk fjelluft og sesongens første snøfall. Vil til slutt nevne noe om hvilken service-innstilling vi har mottatt fra alle hold på denne turen! Helt utrolig! Alle vi har vært i kontakt med har virkelig gjort en ekstra-innsats for å hjelpe oss. Vil gjerne sende en takk til «Lars» i 7-seteren, slovakeren som tilbøy seg å skifte dekk på sin egen bil for deretter å hente vår bil på fjellet...helt gratis, til alle i Rjukan som hjalp til og fant ut at det fantes kjetting i Atrå....30 km fra Rjukan, til taxi-sentralen som tilbøy seg å kjøre oss opp gratis, til booking-selskapet som gjorde alt i sin makt for at vi skulle få en fin helg og til høyfjellshotellet som koordinerte redningsaksjonen av bilen vår.

Vi kommer ikke til å glemme denne turen med det første. Her er noen bilder fra turen...