Norah åpner barnehage!

Jeg vet ikke hva det er med veslejenta, men hvis man tar utgangspunkt i det kjente uttrykket som Andy Warhol gjorde kjent, så har ikke hun mange minuttene igjen av "fifteen minutes of fame".

Da hun fylte ett år og nå senest da hun var to, så ble hun plukket ut som "dagens bursdagsbarn" i lokalpressen. En slik utmerkelse medfører bilde på forsiden samt større bilde blant de andre bursdagsbarna (og voksne :-)).

Sist torsdag, den 11. oktober, så var det på'n igjen! Da var det offisiell åpning av Løkkeveien barnehage, den samme barnehagen hun selv går i. Nå har det seg slik at barnehagen har vært åpen siden 15. august, men av sikkert gode grunner så hadde kommunen valgt å vente med å gjøre stas...til to måneder etter den virkelige åpningen.

Blant de fremmøtte var vara-ordfører (i ordførers fravær på fotballtur...ja, Odd Flattum ja), barnehageleder (som pappa liker veldig godt...), undervisningssjef, rådmann og vedlikeholdsleder. En skulle tro det var opprop, så godt oppmøte var det.

Ikke så rent lite stolte var mamma og pappa da vi så Norah fikk æren (sammen med vara-ordfører) av å klippe av snoren, og markere at Løkkeveien barnehage nå offisielt var åpnet. Sagt med andre ord (litt breialt, og fra en fortsatt like stolt pappa); Norah åpnet Løkkeveien barnehage! Det kan jo være en artig greie å tenke tilbake på...

Med junior på Gatebil Grand Prix...

Med tanke på all hesteridning det har blitt den senere tid, så tenkte pappa at det kunne vært fint å få utjevnet balansen noe. Hva er da mer passende enn biler og bråk... Allerede flere dager i forkant hadde mamma og pappa "giret" opp Oliver med å fortelle hva Gatebil Grand Prix innebar (spinning, sladding, kræsjing, bråking osv). Nå skal det sies at det muligens var overfløding; det hadde holdt i massevis å fortelle at vi skulle se på biler. Oliver er tross alt en 4-årig gutt...motordrevne kjøretøy betyr endel i den alderen.

Siden arrangementet holdt på over mange timer med masse hendelser, så stresset vi ikke med å komme oss avgårde hjemmefra. Ved ankomst Drammen travbane (som var arrangement-sted) så var det noen sekunder pappa angret akkurat på det. Det var stinnt! Noe lokalkunnskap og noe tålmodighet gjorde til at vi fikk en parkeringsplass nokså i nærheten allikevel.

Selv om pappa har vært på ulike billøp-arrangementer tidligere, så var dette første gang i regi (og under navnet) Gatebil. Her var det ikke bare billøp i ulike klasser (shortcar, crosscart, rallycross osv.), men også utstilling av ulike biler i nevnte klasser samt beste bilstereo, stylet bil osv.. Ok, skal innrømme at det var blodharry, men hva gjør man ikke for guttungen! Skal ikke stikke under en stol at pappa også koste seg...

Dagens store overraskelse, og som viser at Oliver har god smak, er da vi gikk bort til en av bodene som solgte tøffe og kule bilskilt hvor en kunne få "inngravert" sitt eget navn. Sikkert kult for en 4-åring å ha på døra til rommet sitt tenkte pappa. Etter å ha stått lenge i kø (etter andre pappaer og 4-åringer...sånn cirka) kom vi frem til disken. "Hvem synes du er kulest da Oliver? Vil du ha en sånn på døra di? Fine ikke sant?" spurte pappan hvorpå pjokken svarte umiddelbart og kontant "Det er ikke pent det der da! Kom...jeg har lyst på hamburger". Senior ble lettere forfjamset, men nokså enig. Både når det gjaldt skiltene og at smaken av hamburgere er bedre.

På plass på brannstasjonen!

Hvert år arrangeres Brannvernuka her i Norge, noe som har blitt en fast tradisjon for familien Aamodt-Grønhovd å være med på. Den 22. september var det på'n igjen, med brannbil-kjøring (med fulle sirener), se på nye og gamle brannbiler, redingsbåter osv..

Dette var Olivers 4 brannvernuke, mens Norah har vært med på 3. Primært så tar mamma og pappa med Oliver og Norah fordi det er en happening for barn, men en skal ikke legge skjul på at mamma og pappa også har en iboende panikkangst for at uhellet skal skje oss og at vi vil at barna skal få visse ting inn med morsmelka... :-)

De to først besøkene, i 2004 og 2005, var på Drammen brannstasjon. I og med at vi har forflyttet bosted lengre opp i "dalen", så har det vært mest praktisk å bytte stasjon. Valget i år ble som i fjor - Nedre Eiker brannstasjon.

Det første vi alltid gjør når vi ankommer brannstasjonen er å hente papir og blyant for å ta fatt på de 10 ulike spørsmålsplakatene rundt omkring på stasjonen. Dette er spørsmål rettet mot barn, likevel så skal en ikke stikke under en stol at Oliver og Norah fortsatt er noe for små til å ta alle på strak arm. Men det er liksom noe av vitsen; at vi som foreldre skal vende det pedagogiske kinn til og få sneipene til å skjønne hva det hele dreier seg om. Fortsatt har team Aamodt-Grønhovd til gode å svare feil på oppgavene! Nytt av året var også en voksenoppgave, og uten for å virke for breial, så tok vi full pott også her.

Høydepunktene er selvfølgelig ikke oppgavene, men å sitte i en orntli' brannbil...selvfølgelig er det det! I år byttet Oliver og Norah plass i så måte, da Oliver ikke ville kjøre brannbil i fjor (som bare Norah ville) var han den eneste som ville i år. Pappa er mer som et fast inventar å regne... Ingen av barna ville prøve å sprute med brannslangen i år, men redningsbåt, ulike brannbiler og snøscooter ble "prøvekjørt". Brannmennenes egen vaffeloppskrift er også alltid en innertier...

I år fikk vi bestemor, tante, Haakon og Kjell med oss. For Haakon så var dette hans første brannvernuka. Og etter interressen for brannbiler å regne, så blir det ikke den siste... I motsetning til fjoråret, der alt endte i grin og spetakkel når vi skulle dra, så hadde vi alliert oss med bestemor slik at dette ble unngått i år. Smart trekk.

Fiefar på Egertorget matfestival!

Den første dagen i september var så og si hele familien på tur til Egertorget matfestival - et arrangement på en av de større gårdene i Øvre Eiker. Dette er et årlig arrangement, men det var første gang vi hadde besøkt stedet.

En av hovedgrunnene til besøket var at Fiefar (morfar) hadde sin egen utstilling, hvor han viste frem det ene lekre tredreide produktet etter det andre. Oliver er litt over gjennomsnittet begeistret for traktorer osv. og siden Fiefar er en pensjonert bonde med masse motoriserte redskap, så har han en høy stjerne hos den vesle storebroren. Nå er hovedfokuset til Fiefar ikke lenger daglig drift av gården (som forresten tante har overtatt), men tredreiing. Under navnet Tredreieverkstedet så har han opprettet et hobbyforetak med eget verksted på gården.

Et annet stort øyeblikk var alle traktorene som man kunne prøvesitte. Eneste bakdelen med å ta barn med på ting de synes er helt topp er at det er en kamp for å få de til å stoppe. Det ble litt styr da pappa måtte si at nå får det vel være nok traktorer (Det skal sies at været ikke viste seg fra sin beste side denne dagen). Redningen ble hester! Nok en gang ville Oliver ri på disse firebeinte...og siden temaet fortsatt ikke er rideskole (men kun en ridetur), så forholder pappa seg foreløpig rolig :-)

Med på turen var også mormor, tante, Hans Anders (store-fetter), Haakon (lille-fetter), Kjell foruten mamma, pappa og Norah. Jeg tror alle sammen hadde en artig og opplevelsesrik dag.

På Langedrag

For et par uker siden måtte mamma ha full arbeidsro i heimen. Pappa ble satt på en utfordring; hva skulle vi finne på hele dagen? Ofte finner man på ting som barna har gjort tusen ganger før...men ikke denne gangen. På en-to-tre så hadde pappa allerede bestemt seg - Langedrag! Dette kunne jo være en flott avslutning på årets ferie...

Ikke lenge etter at beslutningen var tatt så var vi på tur. All skiftetøy, proviant og bleier var pakket ned i hui og hast. Vi måtte nemlig komme oss fort avsted, da mye av dagen allerede var gått. Kom vi til å rekke matingen av ulvene klokka 14?

Turen oppover gikk langs "Numeda'rn". Pappa skjønte raskt at å rekke frem til ulvematingen var vel amisiøst. Derfor brukte vi god tid til å kose oss også under bilturen. Vi stoppet for å raste og Oliver måtte også ha noen tissepauser i ny og ne.

Vi parkerte bilen på parkeringsplassen ca. en time etter matingen, og hadde 3 timer til rådighet i parken før alt stengte. Pappa trodde dette var mer enn nok til å få med seg det meste. Hvor feil kan man ta...

At Langedrag har så mye å by på visste jeg ikke. Og for en utsikt! Kameraet ble brukt flittig både på landskapet og på alle dyrene. Særlig samspillet mellom barna og dyra var fint å forevige. Aldri har jeg sett Oliver storkose seg mer enn det han gjorde der oppe. Ikke var han redd noen av dyrene, selv om geitene til tider var litt vel påtrengende. Det toppet seg da han sa at han ville ri (!). Selvsagt skulle han få lov til det. Pappa ville ihvertfall ikke holde tilbake for noe. Og ridning ble det.

Norah var noe mer skeptisk til disse dyrene, og det har kanskje noe med alderen å gjøre. Kan lett huske at Oliver også var slik. Men hun storkoste seg hun også, og var i ekstase da Oliver forsvant bortover på hesteryggen. "Se pappa. Se Oviver! Rir på hest!". Artig å se at veslejenta gleder seg så over hva storebror presterer.

Etter å ha klappet, kost og lekt med geitene, ridd hest, sett fjellrev, reinstyr, kuer, griser og ulv, og spist en stor porsjon rømmegrøt, bar turen hjemover igjen. Hjemturen gikk ned Rukkedalen til Nesbyen og videre nedover Hallingdal og Krøderen. Barna sov som stein...til det var 5 minutter igjen å kjøre. Da våknet begge og holdt det gående langt utover kvelden. Ikke helt etter planen, men allikevel en alldeles strålende tur som allerede har gitt minner.

Vi har kjøpt nytt hus!

I høst flytter vi inn i vårt nye hus på Furumo i Geithus. Det skal bli deilig å få litt større plass, noe som har vært et stort behov ganske lenge.

Nå kan mamma og pappa få et eget stort kontor, samtidig med at både Norah og Oliver får større plass i form av både større rom til de begge men også egen stue.

Huset er av typen Solbris fra Hedalm-Anebyhus, forsåvidt det første huset av denne typen bygget i Norge, og vi har alt vi trenger på 165 kvm. I tillegg får vi muligheten til å utvide med nye 20-25 kvm når vi en gang får gjort klart kontor ute i garasjens 2. etasje.

Beliggenheten er helt topp i forhold til treningsanlegg, svømmeanlegg og tur i skog og mark.

Tomten på ca. ett mål stor nok til at obligatoriske elementer som sandkasse og trampoline får plass. Derimot ser det ut til at pappa må til anskaffelse av større snøskuffe. Tror heller ikke pappa holder ut særlig lenge med den gamle trøkke-gressklipperen som er i familiens eie i dag.

Nå gjenstår det å få solgt boligen vår i Åmot. Hvor lang tid det tar er alltid vanskelig å si, men vi krysser fingrene på at det ikke kommer til å gå så lenge... Inntil salget er i boks så ligger en iskald Veuve Clicqout på vent på å bli sprettet... Har gjort avtale med Notar i dag, og forventer at boligen kommer ut for salg om en uke eller to. Tvi-tvi!